Nedlastbare filer:Last ned kildefilLast ned pdf
KildekodePDF
Innledning til Fru Inger til Østeraad, 1. versjon
OPPFØRELSE
Siden Fru Inger til Østeraad var et helaftens skuespill med emne fra norsk historie, fant man at et meget velegnet tidspunkt for premieren ville være teaterets stiftelsesdato 2. januar. I 1855 var det fem år siden Det norske Theater ble etablert, og femårsjubileet kunne dermed markeres med urpremieren på et nasjonalhistorisk drama. Rollefordelingen ble foretatt av de to instruktørene Herman Laading og Ibsen i fellesskap. Louise Brun spilte tittelrollen, og Birgitte Guldbrandsen, som hadde debutert 3. november 1854, spilte Eline. Niels Lykke ble spilt av Jacob Prom, Olaf Skaktavl av Johannes Brun, den unge Niels Steenssøn av Andreas Isachsen, Jens Bjelke av Carl Hansen, huskarene Bjørn, Finn og Einar av Bernt Andreas Bottelsen, Harald Nielsen og N. Johansen og en svensk soldat av Hans Høyer. Det er ikke anført på plakaten hvem som opptrådte som «Karle og svenske Soldater» (TarkUiB Pakke nr. 4).
Dersom Ibsen hadde erkjent forfatterskapet, ville han ifølge gjeldende praksis fått ansvaret for både rolle- og sceneinnstuderingen. Nå ble vanlig ansvarsfordeling lagt til grunn. Det vil si at Laading, som rolleinstruktør, skulle sørge for at skuespillerne hver for seg oppnådde den rette rolleforståelsen, mens Ibsen, som sceneinstruktør, tok hånd om den sceniske realiseringen, blant annet aktørenes bevegelser og samspill på scenen. Det er ikke kjent når prøvene tok til. Det ble holdt to generalprøver, den første 22. desember kl. 16.30 og den andre nyttårsaften kl. 14.30 (UBB Ms. 230b/22, se faksimile s. 28). Da var det ifølge tradisjonen alment kjent i teateret hvem som hadde skrevet teksten. Ved en episode under innstuderingen kom Ibsen nemlig ufrivillig til å røpe sin andel i verket. Som sceneinstruktør grep han inn overfor skuespilleren Jacob Prom, selv om denne typen korreksjoner formelt var utenfor hans ansvarsområde. Han fremførte en av Niels Lykkes replikker til Eline med slik innlevelse, og uten å se i rolleheftet, at de tilstedeværende ikke kunne være i tvil om at han var dikteren. Til Wiers-Jenssen har Blytt fortalt at han overfor Ibsen foreslo at forfatterens navn skulle settes på plakaten, men Ibsen hadde reagert panikkartet: «Jeg kan ikke, – jeg er saa angst og jaget, – lad mig faa være i mit skjul!» (Wiers-Jenssen 1912). Hans navn ble ikke nevnt, hverken i annonsen for urpremieren eller på plakaten, noe som ikke var spesielt uvanlig.
Den forestående oppførelsen fikk betydelig oppmerksomhet i pressen. Nyttårsaften 1854 kunne Bergenske Blade opplyse at
med den samme Liberalitet og Rundhaandethed som tidligere ved originale Stykker har Theaterdirektionen udstyret nærværende Arbeide. Foruden flere yderst smagfulde og skjønne Dragter er der til Stykket anskaffet tvende nye Decorationer i den gamle norske Træbygningstil, en Forhal og en Riddersal. At anbefale den Aftens Forestilling til Publicums talrige Besøg, ansee vi fuldkommen ufornødent (Anonym 1854).
Samme dag bragte Bergensposten en større forhåndsomtale. Den var sannsynligvis skrevet av avisens faste teateranmelder, tidligere medlem av teaterets styre, overlege ved St. Jørgens Hospital og senere stortingsrepresentant Daniel C. Danielssen (jf. Rudler 1983, 105–07). Omtalen er en redegjørelse for den statshistoriske konteksten for handlingen. Den er gjort «efter Forfatterens Ønske», og hensikten er «at bringe Tilskuerne tettere ind i Dramaets Begivenheder» (Danielssen 1854). Skribenten er meget godt orientert om norsk og nordisk historie i 1520-årene og har god kjennskap til dramaets handling. Han gjør oppmerksom på at dikteren har avveket en del fra det historiske grunnlaget, først og fremst ved at han «har ladet Daljunkeren være en naturlig Søn af Steen Sture og Fru Ingerd, hvorved hendes Moderfølelse ofte kommer i Strid med hendes Ærgjerrighed, i hvilken Strid hun endelig gaar tilgrunde» (Danielssen 1854).
Stykket krever ikke stor musikalsk medvirkning. En nidvise om fru Inger synges med dempet stemme av en av huskarene i første akt, en visestubb om Niels Lykke resiteres i annen akt og gjentas i slutten av fjerde akt, samtidig som man hører sang og strengelek fra Elines kammer, og mot slutten av femte akt høres en liksalme fra et sideværelse. Ikke desto mindre ble førsteoppførelsen ledsaget av rikelig med musikkinnslag mellom aktene, slik det sømmet seg for en festforestilling av et nasjonalhistorisk drama. Plakaten forteller at forestillingen ble innledet med «Nationalsangen», «Sønner af Norge» til melodi av Christian Blom. Før annen akt spilte orkesteret en ouverture av samtidskomponisten Johann Wenzel Kalliwoda, før tredje akt hadde man valgt en del, trolig ouverturen, av Carl Maria von Webers opera Der Freischütz, før fjerde akt spilte man «Finale» av Kalliwoda, og før siste akt fremførte orkesteret ouverturen til Daniel François Esprit Auberts opera La Muette de Portici. Begge de nevnte operaene ble gjentatte ganger oppført ved Christiania Theater i 1830–50-årene, Webers med tittelen Jægerbruden og Auberts med tittelen Den Stumme fra Portici (Anker 1956, 18, 51).
Etter førsteoppførelsen ble Fru Inger til Østeraad spilt av det ambulerende teaterselskapet til den danske teaterdirektøren Thomas Cortes, blant annet i Trondheim 29. oktober og 1. november 1857, i Arendal 22. februar 1858 og i Kristiansand 16. april 1858. Den 11. og 13. april 1859 ble stykket dessuten oppført på Kristiania Norske Theater, «med enkelte af Forfatteren foretagne Ændringer» i forhold til avisversjonen fra 1857 (Anonym 1859). Endringene er ikke kjent. Høsten 1861 ble det igjen spilt 29. september og 2. oktober på Det norske Theater i Bergen.
MOTTAGELSE AV OPPFØRELSEN
Det har tidligere vært usikkert hvordan Fru Inger til Østeraad første gang ble mottatt av kritikerne og publikum i Bergen. Oppsetningen ble ikke anmeldt i Bergens Stiftstidende. Det som skulle være hovedkilden, anmeldelsen i Bergensposten, har ikke vært kjent i sin helhet, da det har vært påstått at det meste av denne avisen for januar 1855 ikke har vært bevart i noe arkiv. Etter nærmere undersøkelser viser det seg imidlertid at Bergensposten finnes komplett i samlingene til Bergen Offentlige Bibliotek. I avisens søndagsnummer 7. januar 1855 skriver den anonyme medarbeideren (trolig avisens faste teateranmelder, overlege Daniel C. Danielssen):
Som bebudet gik paa Theatrets Stiftelsesdag «Fru Inger til Østeraad». Vi skulle sednere forhaabentlig komme tilbage til Stykket og dets Opførelse. For Øjeblikket ville vi indskrænke os til at bemærke, at det indeholder djærve og yderst interessante Karaktertegninger, der i tildels meget heldige Scener virke godt sammen, om man end paa forskiellige dramatiske Ubehjælpeligheder mærker den unge Forfatter, om end stærke Midler her og der ere anvendte og Opløsningen ikke egentlig skjænker os fuld Tilfredsstillelse, skjønt vi ere fuldt villige til at indrømme dens Berettigelse. Dialogen er god, paa enkelte Steder glimrende, og det hele Arbejde utvivlsomt særdeles lovende. Udførelsen og Udstyret fortjener al Paaskjønnelse. Efter Forestillingen samledes Direktionen og Personalet samt Theatrets Funktionærer til et Festlag, der sikkerlig ikke vil forfejle sin Hensigt at forbinde og sammenknytte de Elementer, der her skulle virke med hinanden og det med god Vilje, hvis det skal gaa. Imorgen gives Stykket anden Gang og det med Rette, hvis Publikum skal kunne danne sig en begrundet Dom om det, hvortil det er forpligtet, da det kun derved kan skjænke Forfatteren sin Opmuntring (Danielssen 1855).
Dette må oppfattes som en uvanlig positiv vurdering, selv om kritikeren har et par forbehold. Det sies ikke noe om publikums respons, og det kan tyde på at folk i salen ikke har vært like positive. Dette blir bekreftet av Peter Blytts erindring: «Udførelsen var upaaklagelig. Forfatteren fremkaldtes, men Stykket gjorde ikke den Lykke, som jeg havde haabet og ventet» (Blytt 1907, 12). Det ble med to forestillinger. Dette var imidlertid ikke så nedslående som det kan se ut for ettertiden. To forestillinger for et nytt skuespill var nokså normalt for teateret i Bergen i 1850-årene. At dramaet hadde gjort et godt inntrykk på kritikeren, ble formidlet også til avisleserne i hovedstaden, hvor Christiania-Posten 13. januar 1855 gjengav den viktigste delen av vurderingen.
Den anonyme kritikerens vurdering av dramaet kjenner vi også fra to artikler i Bergensposten, 7. og 12. juli 1855, som redegjør for det historiske stoffet som Ibsen hadde gjort bruk av, før dramateksten blir undersøkt nærmere. Det er artikkelforfatterens oppfatning at om man skal kunne stille et historisk skuespill i det rette lys, må man «føre Digt og Sandhed frem Side om Side». Viktig er det som sies i fortsettelsen: «Vi indrømme dog ikke disse Autoriteter lige Ret. En tragisk Digter staar egentlig kun til Regnskab for en poetisk Usandhed, aldrig for en historisk» (Anonym 1855a). Dermed kan ikke dikteren klandres for at han har gjort fru Inger til en annen enn den kildene forteller om: «han bruger heri kun sin Digterret og Historien kan ikke stevne ham frem for sit Tribunal» (Anonym 1855a). Omtalen trekker frem en del svakheter og feil, men runder av på en positiv måte: «Tonen, som hviler derover, det heltigjennem rene og kjærnefulde Sprog, ere gode Spaamænd om Forfatterens digteriske Fremtid» (Anonym 1855b).
Ibsen var selv vel tilfreds med sitt nye drama. I et brev datert 17. april 1857 til Paul Botten-Hansen, redaktør av Illustreret Nyhedsblad og dikterens venn fra det første Kristiania-oppholdet, omtaler han det som «Mit bedste Stykke» (HIS 12). Hvordan han oppfattet spørsmålet om den historiske dramatikkens forhold til kildene, får vi et klart inntrykk av i hans senere anmeldelse av Andreas Munchs historiske tragedie Lord William Russell og oppførelsen av det på Christiania Theater i Illustreret Nyhedsblad 20. og 27. desember 1857. Her skriver han blant annet:
Af den sande historiske Tragedie have vi ingen egentlig Ret til at kræve Historiens Fakta, men vel dens Muligheder, ikke Historiens beviselige Personer og Charakterer, men Tidsalderens Aand og Tænkesæt. Saaledes vilde «Götz von Berlichingen» ligefuldt være en historisk Tragedie, om end dens Fabel heelt og holdent var opfunden af Digteren selv, medens Schillers «Wilhelm Tell», «Wallenstein», «Maria Stuart» o.s.v. ere uhistoriske, ligesaavel som Shakspeares «Macbeth» o. Fl.; thi omendskjønt disse Værker fremstille historiske Kjendsgjerninger, saa hviler dog Fremstillingen paa en fuldstændig Ophævelse af baade den skildrede og enhver anden Tidsalders og Tidsaands Eiendommeligheder. At imidlertid det Historiske eller Ikke-Historiske i et Drama er uden Indflydelse paa dets poetiske Værd, maa være indlysende, og maaskee gjør Digteren Ret i ikke at opfylde de her fremsatte Fordringer til den historiske Digtning, eftersom Værket derved med Hensyn til den rette Forstaaelse maa blive en lukket Bog for Mængden, hos hvilken de nødvendige Forudsætninger ikke kunne paaregnes. Det sande Bifald, Digterens virkelige Seier, maa skrive sig fra Folkets umiddelbare Tilegnelse af hans Værk, og ikke fra en ved historiske Erindringer ophidset Stemning.
I første omgang var det ikke lett å få teatre med dansk tilknytning interessert i skuespillet om fru Inger. Det kan skyldes den dansk-fiendtlige holdningen som er merkbar i stykket. I brevet til Botten-Hansen 17. april 1857 forteller Ibsen at han har vært i forhandlinger med direktøren for Christiania Theater, danske Carl Borgaard: «‹Fru Inger til Østeraad› har han ikke villet optage paa Repertoiret forinden Adskilligt deri blev forandret hvilket jeg imidlertid ikke vilde indgaa paa» (HIS 12). I et nytt brev til Botten-Hansen 28. april 1857 beklager Ibsen seg over Borgaards innstilling til stykket:
Jeg har en stærk Lyst til at begynde en Polemik med ham angaaende hans Vægring ved at opføre «Fru Inger» i dens nuværende Form: – Ifølge hans egne Breve finder han at Stykket er «poetisk, fuldt af gode Charakteerskildringer og stærke dramatiske Momenter» – men desuagtet – – nu ja, hans Bevæggrunde vil Du selv kunne forstaa naar Du læser Stykket (HIS 12).